Taubaneentreprenør Gunnar Moe driver stort sett alene i bratta på Nordagutu i Midt-Telemark. Med utstyret han har valgt går det fint, og han føler seg trygg. Men det kunne vært flere som ham – det er i hvert fall nok oppdrag for tida.
Av Line Venn / 27. desember 2024
Taubanemiljøet i Norge har de siste årene vært på et minimum. Taubanelaget har gjort det de kan for å holde liv i fagmiljøet i vanskelige tider, og nå ser det ut til å ta seg opp igjen. To store entreprenører har flere lag, Torbjørn Frivik og Frank Terje Rørvik. Disse opererer i første omgang på Vestlandet, men gjør også oppdrag østpå. Frivik har blant annet vært i Gausdal i høst. Så finnes det også mindre entreprenører som tilbyr hogst i bratta. Gunnar Moe er av dem. Han holder på i Telemark – også et fylke med mye skog i bratt terreng.
Føler seg trygg alene
Og han holder på alene, noe ikke mange andre gjør. Han sjonglerer store maskiner, vaier og løpekatt i fjellskrentene på Nordagutu. Da kommer det også godt med at han er fjellklatrer, og derfor har erfaring med rigging og sikring. Men han liker det best slik. Uten ansvar for andre. Da vet han akkurat hva som skjer når og hvor, og har kontroll. Det er tryggest, mener Moe.
– Ja, jeg har av og til hatt med hjelp, men da kan det lettere skje at den ene ikke alltid vet hva den andre gjør, eller at det raser ut stein for eksempel. Så har det heldigvis gått bra, men det har vist meg at det også kan være farlig å være flere, opplever Moe.
Men han har hatt mye god og nyttig hjelp av en erfaren tømmerhogger som hjelper med felling og rigging av taubanen når han har behov, og opplever at det fungerer helt trygt, selv om det tekniske utstyret gjør at han har full kontroll på hele prosessen også når han jobber alene.
– Jeg ser dessuten hvor de svake punktene er, og det går ikke så fort i svingene. Det er dessuten veldig trygt og egentlig lettvint å kjøre katten og resten av utstyret alene, konstaterer han.
Så er han jo enig at det også kan være farlig å holde på denne aktiviteten alene, men Moe har mange som kommer innom når han er i skogen, så han føler seg trygg på at han har de rundt seg som han trenger.
Rigging
Det er mye arbeid, men med det utstyret Moe bruker går det fint å operere alene. Det tar bare litt tid. På drifta vi besøker på Nordagutu har han brukt en uke på å sette opp utstyret. Da har han imidlertid også hogd 150 kubikkmeter med tømmer. Denne banen er på 550 meter. Det er i lengste laget, men det går.
Moe plasserer krana på driftsveien i bunnen av området. Her har han hogd seg gjennom litt skrapskog oppover i lia, for å åpne opp. En fjellskrent måtte forseres for å komme opp på et platå der det står fin, hogstmoden skog innover. Da var det en fordel å ha litt erfaring fra klatring. For å få opp vaieren tar Moe med seg en Honda-vinsj opp i skogen, og ser etter egnete plasser for å toppfestet. Så vinsjer han 300 meter med et enkelt tau.
– Her greide jeg nesten 450 meter, men da orka ikke vinsjen mer. Da må jeg ha dobbelt tau og dra resten, forteller Moe
.
Mye krefter i sving
– Jeg har av og til tenkt at det hadde vært praktisk med helikopter opp til toppfestet. Men fordelen med å rigge taubanen ved hjelp av vinsj, er at jeg da blir kjent med traseen mens jeg hogger en gate oppover, og dermed kan justere gaten til vaieren etter hvert som jeg blir kjent i terrenget, sier Moe, som med den tilnærmingen alltid finner et godt sted for toppfestet. Og det bør helst være i fjell.
– Jeg borer ned i fjellet og setter 50 bolter akselstål, forteller Moe. Som fjellklatrer har han god erfaring med å bedømme fjellets egenskaper. Her har han festet fire slike bolter i fjellet, med 10 tonns stropper i hver bolt. Hver av dem skal tåle lasta av hele vaieren. I tillegg har han brukt noen store trær til å sikre toppfestet. Da er det veldig viktig at hver av stroppene er helt likt belasta.
– Det er mye krefter i sving da, men jeg har fått ganske god følelse av hvordan de virker med den krana. Når jeg rigger opp har jeg ikke på bardun, så jeg strammer hele strekket uten barduner. Så kjenner jeg på hele strekket uten – her hang løpekatten i lufta uten bardun. Når jeg er fornøyd med strekket, henger jeg på bardunene og strammer dem. Da står krana, da får jeg ikke endra det. Så kan jeg senke trinsa og da kommer løpekatten ut på bakken der oppe. For eksempel må jeg skru på viftereima snart. Og diesel fyller jeg i løpekatten på det laveste punktet. Da bare senker jeg vaieren litt her nedenfra og tar med meg kannene opp dit og fyller, forteller Moe om hverdagen med taubanen.
I jobben med å etablere banen, er det viktigste å sikre at bærekabelen ikke skades.
– Det er en 22 millimeter fortetta vaier som ikke må dras for hardt, og så legger jeg alltid trær på tvers over skrenter og stein, så den ikke blir skadet på fjellskrentene, påpeker Moe.
I tillegg må han også ha godt bunnfeste. Helst fjell, men her gikk ikke det. Da har han brukt åtte store grantrær, som er stramma helt likt på ankeret i bunnen.
Frakter hele trær
Når banen er oppe hogger Moe tømmeret manuelt, for så å frakte hele trær ut med banen.
– Det er begrensninger på løftet, særlig når banen er så lang. Jeg forsøker å snurpe sammen en passe last, så banen skal klare å løfte det, forklarer han. Kvistingen og apteringen blir gjort nede på driftsvegen ved krana.
– Det er noen som mener at det blir kvistproblem når all kvisting skal skje nederst i lia, men det ser ikke slik ut. Jeg har som regel plass nok og kvisthaugene forsvinner fort. Det er nesten en fordel, for da lager jeg meg en fin plass å jobbe på der jeg kvister og stabler tømmeret. Det er mer rasjonelt, synes Moe, som mener det er ideelt å bare ha én maskin å passe på når han jobber alene.
Synes det er moro, og tjener penger
Det er mye jobb både med etableringen av banen, manuell hogst og utkjøring av tømmeret med banen og kvisting og aptering ved driftsvei. Så blir det penger ut av dette?
– Jeg regner ikke så nøye på prestasjoner og driftspriser. Her tar jeg 400 kroner kubikkmeteren. Jeg kunne kanskje tatt 500 kroner. Grunneier tilbød meg mer, men det er litt moro også, synes Moe.
Han påpeker at tømmerkvaliteten på bestandet har mye å si for om det er liv laga økonomisk. Da må entreprenør også vite hvordan banen skal settes opp for å utnytte kvalitetene best mulig og jobbe med terrenget.
– Jeg må vite hvor jeg skal henge vaieren i terrenget for å sikre at den når nok tømmer til at oppsettet betaler seg. Ofte kan det være lier som ikke har nok tømmer til at det blir lønnsomt. Første regel er i hvert fall å sikte seg inn på det beste tømmeret først, og sette opp banen der. Jeg må også sørge for at plasseringen av banen er slik at det blir høyde nok til å få tømmeret ned. Mange lier er fristende, men så ser jeg at det er ikke sjans til å få økonomi i drifta, understreker Moe.
Har en jobb til …
Prestasjonene er ganske ujevne, innrømmer Moe, som med taubanen kan frakte ned mellom 40 og 100 kubikkmeter på en dag.
– Men jeg låser meg ikke, kanskje jobber jeg halve dagen med vinsjing og halve dagen med felling. Det blir både variert og fleksibelt når jeg gjør alt selv, men jeg blir ikke millionær av dette, konstaterer Moe.
For å ha flere bein å stå på har han også en annen jobb der han monterer industrigjerder. Det er dessuten fint å ha en annen jobb å gå til når jobben i skogen av ulike grunner stopper opp – enten på grunn av maskinreparasjoner eller vanskelige driftsforhold grunnet vær. Men kan han jobbe i skogen foretrekker han det, når driftsforholdene er gode. I løpet av en sesong tar han ut rundt 1500 kubikkmeter.
Det som også gjør driftsopplegget til Moe lønnsomt, er de lave investeringskostnadene. Moe har kjøpt det meste brukt. Krana i bunnen er en Konrad 2008-modell som han fikk for 6–700 000 kroner. Det er en maskin som Highlander fortsatt produserer.
At investeringen ikke knekker Moe økonomisk, gir også fleksibilitet.
– Jeg trenger ikke å slite meg ut, fordi utstyret allerede er nedbetalt. Det er fint når man nærmer seg 50 år og kroppen har begynt å si fra, sier Moe. Han understreker at han liker godt å være ute, og har intensjoner om å jobbe til han er 100 år.
– Det er ikke penger som er hovedmotivasjonen, det er andre verdier som driver meg, forklarer friluftsmannen.
Nok å gjøre – plass til flere
Så har det ikke skortet på oppdrag. Moe drev lenge motormanuell hogst, og kjøpte først hogstmaskinen – en brukt Konrad Highlander – til en million kroner. Men han hadde også tenkt på taubane i mange år. For fem år siden kjøpte han taubanen, en Woodliner 3000 til en verdi av en halv million kroner, og en 82-modell Bjørn mobilkran, til 50 000 kroner. Siden har han hatt nok å gjøre. Og etterspørselen har bare tatt seg opp. Moe opplever at stadig flere ønsker hogst som gir mindre sår i terrenget. Med manuell felling, vinsjing og taubane får man ikke samme problematikken med sporskader som store skogsmaskiner gir.
– Det finnes alltid de som vil drive manuelt med motorsag, og det er mange drifter der det egner seg, mener Moe, som tror det er god plass til flere taubaneentreprenører i Telemark.
– Med det tømmeruttaket og aktiviteten vi ser i dag, er det bruk for flere operatører i skogen. Først og fremst maskinførere, men også entreprenører som kan drive i bratt terreng, i hvert fall her i Telemark. Hvis det er hogstlag som vil begynne, holder det egentlig med en 25 tonn gravemaskin og et hogstaggregat for å kjøre en taubane. Det er en billig måte å starte på. Og er det unge som vil starte kan jeg gjerne være med å hjelpe dem i gang, sier Moe.
Så er det kanskje ikke riktig for alle å drive alene. Men Moe understreker at utstyret han har valgt nettopp gjør dette mulig.
– Woodliner er en unik taubane som det er mulig å kjøre og håndtere alene, slik at jeg ikke er avhengig av andre. Det var derfor jeg valgte akkurat den, avslutter han.